Tor Dybendahl var leder av langrennsgruppa i to perioder på slutten av 80-tallet og først på 90-tallet og var samtidig medlem av hovedstyret i Kjelsås IL. Tor tok også aktiv del i de mange renn som Kjelsås Langrenn har avviklet opp gjennom årene, og han var ikke minst rennleder for langrenn under NM i 1995. Også etter han ble syk var Tor med og bidro når renn skulle arrangeres. Han var med senest under KM i fjor, men han måtte takke nei til årets forespørsel. Han hadde ikke lenger krefter til dette.

Tor Dybendahls to lederperioder falt sammen med en rekke dårlige vintre, og det var ikke alltid like lett å motivere seg selv og andre til å ta i et tak når forholdene var som mest bedrøvelige. Tor følte ansvaret i disse årene og var slik sett et godt eksempel på det beste ved frivillig arbeid. For sitt arbeid i langrennsgruppa ble Tor utnevnt til ”Kjelsås-gubbe” i 1990, og han ble hedret av idrettslaget med hedersbevisning i bronse i 1994.

Dugnad er viktig for idrettslagene. Tor tok sine tak også her for å sikre økonomien. Selv om det vel aldri var flust med penger, så gikk det rundt. Tor var realist også i pengesaker. Det var viktig ikke å bruke penger som gruppa ikke hadde, og det er en verdifull egenskap i idrettsbevegelsen.

Tor var typisk handlingens mann som likte å se resultater. Han var bestemt og så absolutt villig til å argumentere for sine synspunkter. Det er mange som vil huske hovedstyremøter der stor takhøyde kom godt med. Tor sloss for sine standpunkter, men respekterte de valg som ble gjort, selv om han nok ikke alltid var like enig.. ”Luesaken” fra NM i 1995, der han var involvert både som far og rennleder, illustrerer godt Tors engasjement og holdninger. Kjelsås-jentene ble disket fra stafettseieren, og dette opprørte virkelig Tor, og det ga han også klart uttrykk for. Her ble prinsipprytteri og regeltolkning fra Skiforbundet satt foran rettferdighet. Tor målbar sine synspunkter så godt at Skiforbundet fant det nødvendig å endre reglene som fratok Kjelsås stafettseieren i 1995.

Vi som traff Tor jevnlig også etter at sykdommen rammet han, møtte et menneske som hadde et realistisk syn på situasjonen, men som også ga klart utrykk for at han hadde håp til nye og sterkere medisiner. Tor deltok helt til det siste på møtene til Oldermannsligaen, men han gikk også tidlig hjem, da han ble fort sliten.

Vi vil huske Tor Dybendahl som en helstøpt person og som en god venn og lyser fred over hans minne.

På vegne av langrennsvenner i Kjelsås idrettslag
Svein Olav Bø